Skrevet 7. juni, 2010
Fra 1966 og fram til januar 1971 – gjennom nærmere førti bøker – hadde forlaget og Kjell Hallbing holdt skjult at det gjemte seg en nordmann bak det amerikansk-klingende Louis Masterson. Men ettersom suksessen vokste, begynte man å se muligheten for at det ville hjelpe på salget å avsløre forfatterens nasjonalitet. Det ble da også gjort – og nyheten ble “sprengt” i en ekstrautgave av magasinet Western i januar 1971. Her intervjuer Kjell Hallbing seg selv – som Louis Masterson. Nedenfor kan du lese intervjuet, som også er trykt som bonusmateriale i Morgan Kane bok 2, Comanche!
—————————-
Morgan Kane-bøkene har passert 750 000 i opplag, en solid norsk rekord for en serie som denne. Dessuten er bøkene solgt til Sverige og England for oversettelse. Dette er en atskillig mer bemerkelsesverdig hendelse. Antagelig er det første gang i historien at en western-bok går fra Norge og til den engelsktalende verden.
– Vanskelig å holde seg på jorden, Louis Masterson?
– For så vidt. Mulighetene er mange.
– På hvilken måte?
– Jeg legger ikke skjul på at jeg skriver for penger. I annen rekke kommer gleden ved å skrive noe folk liker.
– Andre muligheter?
– Det engelske marked omfatter halve verden. Det skulle være nok.
– Hvem er Morgan Kane?
– En mann. Rett og slett en mann. På godt og ondt. Fordi han bærer marshal-stjernen i et samfunn preget av vold og sosialt opprør, må nødvendigvis det ”onde” i ham få en viss overvekt, fordi han må fungere samvittighetsløst, som en mekanisme.
– Har Morgan Kane levd?
– Ja og nei. Han har levd i den forstand at han i steinalderen var en dyktig jeger, på keiser Neros tid var han gladiator, i middelalderen leiesoldat og i våre dager er han kanskje hemmelig agent eller regjeringsmorder. Morgan Kane er tidløs.
– Noen påstår at Morgan Kane og Louis Masterson er identiske?
– Det var drøyt. Vi ligner hverandre kanskje fysisk. Men derfra til identitet er et langt sprang. Selvfølgelig er det ikke til å unngå at mine egne tanker og forestillinger smitter over på ham. Det er ganske naturlig når man går og grubler over en mann.
– En mann?
– Ja. For meg er Morgan kane spill levende. Han må være det, ellers hadde han ligget i sin grav for lengst – eller i forlagets papirkurv.
– Hvorfor begynte du å skrive?
– Et dumt spørsmål. Man har ingen grunn i en forstand. Men bare gjør det. For mitt vedkommende var det en tilfeldighet, et behov for å lære å skrive på maskin – og god tid. Setningene kom av seg selv. Etter noen uker var bunken blitt til et manuskript.
– Men hvorfor western?
– Jeg vokste opp med det. Jeg var 11 år da krigen sluttet, og cowboyer var våre helter. Ikke noe romfartsvås den gangen. Vi fløy i skauen fra morgen til kveld med selvlagde ”våpen”, og fikk i hvert fall sterke bein. Vi leste Zane Grey under dyna om kvelden og bløffet oss inn på kino. Vi måtte skape våre leker og leketøy, og det ga rom for fantasi. Jeg har den fremdeles, tenker i levende bilder, scener,. Jeg skriver slik jeg ser det, for eksempel på et kinolerret eller slik jeg selv gjerne vil se det. Jeg skulle gjerne en gang sette i scene en western.
– Mange har vanskelig for å fordøye at en nordmann skriver western?
– Ganske naturlig. Hvordan ville vi se på en greker som begynte å skrive om vikinger? Man er nødt til å kjenne miljøet. Det har jeg fra filmer og et utall bøker. Kart av alle typer er en forutsetning, samt et godt kjennskap til våpen. Grunnlaget er en forutsetning. Resten er og blir fantasi, og kanskje evnen til å fortelle.
– Du har skrevet under pseudonym i ti år?
– Ja, på grunn av det jeg nevnte. Jeg hadde nok trøbbel med å få forlagene til å forstå at jeg ikke hadde ”rappet” en bok og rett og slett oversatt den.
– Det har du altså aldri gjort?
– Nei. Det er en ytterst risikabel sak, ikke bare på grunn av plagiat i seg selv, men fordi man derved ribber seg selv og ødelegger alt. Jeg er livende redd selv for å ”stjele” en idé fra en annen og omskrive den. Jeg holder meg som regel til historiske fakta og en del legender og sagn.
– Hva inspirerer deg?
– De underligste ting. Navn, en melodi, noe jeg ser, noe jeg tenker. Svært ofte drømmer. Jeg husker drømmene mine.
– Morgan Kane har én hobby: jakt. Det er vel unødvendig å spørre om det samme gjelder deg?
– Jakt er min eneste hobby.
– Hva slags jakt?
– Fugl. Rype, skogsfugl.
– Litt tamt, kanskje?
– Ikke for meg. Elg er et for stort dyr. Ska-skyting er ille. Men jeg kunne tenke meg rein. Dessuten er rypejakt tøft nok i den forstand at man må slite for hver fugl. I Sør-Norge er det lite ryper vanligvis. Men får ingen gratis utenfor hyttedøra. Det blir mange mil pr. dag. Og mange dager uten en fjær.
– Avreagerer du aggresjon ved å drepe?
– Jeg har hørt den påstanden, takk! Det er vås. Går man ikke selv på rypejakt, eller på noen jakt i det hele tatt, kan man ikke forstå det. Noen sier det er naturfølelse. Jakthatere svarer at det kan man få uten hagle eller rifle. Jeg tror at det ikke bare har noe med naturfølelse å gjøre, men det å seire over naturen, finne viltet, nedlegge det og bringe det hjem. Det er nedarvet i svært mange mannfolk. Jeg har sett nybegynnere på femti bli fullstendig ville etter den første turen. Selv lengter jeg etter høsten året rundt. Jeg ville heller ha en ukes rypejakt enn en måned på Kanariøyene. Fy pokker! Det er godt å slite litt. Komme tilbake om kvelden og knapt orke å snøre opp støvlene.
– Du har etablert deg som freelance-forfatter. Har du fritidsproblemer?
– Ja, dessverre. Det er en skam å si det. Men jeg må lese en god del, forsøke å klekke ut nye episoder, nye scener. Jeg jobber for så vidt når jeg sitter og glor ut av vinduet. Aller helst ville jeg reise verden rundt, gjerne som tramp – eller til sjøs. Men det skal skrives, hver uke, hver måned for å holde tritt med utgivelsene. Jeg har lenket meg selv til skrivemaskinen.
– Du har andre figurer enn Morgan Kane?
– Ja. Jesse Rawlins først og fremst. Han er novelle-typen. Kanes motsetning. Halt. Forsiktig. Human. Forståelsesfull. Han opplever ting fordi samfunnet og menneskene ikke er modne for ham. Clay Allison er spilleren, også en del av livet i vesten. Owen Metzgar er av fin gammel årgang – nybyggertiden med alle indianerkampene rundt Ohio, med skalpkniv og øks og Hawken-munnladere. Det er en romantisk periode, med kanoer og tømmerfort og stille stier, men også blodig og vill. Jeg har forsøkt å blande ingrediensene likelig.
– Du har vært i ”dekning” i ti år. Hvorfor avsløre seg selv nå?
– Jeg har ingenting å skamme meg over. Folk liker Morgan Kane. Jeg vet at mange vil reagere med et ”fordømte bløffmaker!” når de får høre at Morgan Kane er ”Made in Norway”. Men når Morgan Kane er god nok for England, bør han kunne aksepteres her på berget. Kanskje noen vil synes det er artig at vi går inn i EEC med en hjemmekjernet western!
– Fremtidsplaner?
– Nei. Jeg vet bare at jeg vil skrive Morgan Kane, Jesse Rawlins, Clay Allison etc. så lenge folk vi lese. Senere får jeg prøve å finne en ny vri, fortsette i en annen retning – eller få meg fast jobb. Jeg feirer toårs jubileum i disse dager som freelance, og skulle gjerne fortsette. Man kan tjene godt på å skrive, men da må man også skrive! Fort og mye! Men hjemmemarkedet er for lite til å bli ”rik”.
– England?
– Kanskje. Men det er ikke sikkert at Kane slår til. Slikt vet an aldri. Hvis han gjør det, skulle det være moro å besøke de stedene jeg skriver om.
– Et ønske for fremtiden?
– Å se Morgan Kane på film, satt i scene av italieneren Sergio Leone og med Clint Eastwood som Morgan Kane! Eastwood er så lik Kane at det er uhyggelig. Han kunne bli Morgan Kane.
– La oss snakke litt om underholdning i sin alminnelighet. Det er et faktum at vold og sex dominerer i kioskene og på kinoplakatene. Benytter du deg av dette tidsfenomenet?
– Kanskje. Verden var preget av vold da jeg fikk opp øynene. Det er en del av vår hverdag enten vi liker det eller ikke. Vitsen ved å skrive er at man får solgt det. De færreste har råd til å lagre ting de har skrevet for fornøyelsens skyld. Morgan Kane for eksempel er på mange måter en rå mann, en hard mann, men neppe hardere enn en politimann i Chicagos ghetto eller i Alabama. De so skal kjempe for ”loven” med våpen, må være harde så lenge de er nødt til å bruke våpen, og til å drepe. At sex er med i bildet, bare forsterker realismen. Vår tids western er realistisk, ti manges forbitrelse, fordi den ikke er ”koselig”, ”gammeldags” og ”familievennlig” som Gunsmoke i TV.
– Men gjør man westernlitteraturen noen tjeneste ved å forråe den?
– Det er ikke spørsmål om det. Det hele begynte med Ned Buntline som skrev tusenvis av fortellinger om Buffalo Bill og Wild Bill Hickok og hele gjengen, og en majestetisk løgn som endte med show der dusinvis av ”indianere” ble meiet ned av de ”tapre” speiderne. Zane Grey skrev skikkelig og renslig, og svært romantisk. For meg står Zane Grey som den store western-forfatter. Etter ham kom for eksempel Max Brand. De bredte kjennskapet til vesten verden over og la grunnlaget for forfattere som Alan LeMay – som var en tysker – og de aller beste: Louis l’Amour, Jack Schaefer og Lewis B. Patten. Det er et langt sprang fra Ned Buntline til dagens westernforfattere, like langt fra Agatha Christie til Ian Fleming. Kriger og faenskap har skjerpet folks krav til realisme, til saftigere underholdning, og det er her et spørsmål om å bli trykket og solgt snarere enn å ”reformere” underholdningsverdenen, for det er umulig. Det kan godt hende at når film og bøker når toppen av råhet og realisme, må det gå nedover, det vil si tilbake til det romantiske, til den typiske miljøfortellende western i stedet for som nå å legge vekt på det menneskelige, eller umenneskelige. Det skal ikke være meg i mot.
– Morgan Kanes forhold til kvinner er ganske merkverdig. Hvorfor? Eller er det for personlig?
– Det ér personlig. Kane har vanskelig for å forstå kvinner fordi Louis Masterson har det – eller omvendt. Ingen flere kommentarer!
– Du har sikkert fått dette spørsmålet før: Hvorfor ikke en skikkelig roman?
– Det har jeg fått før, ja. Selvfølgelig, jeg har ofte følt trang til å skrive noe mer, noe varig. Men hvorfor? For å styrke mitt ego? For å bli en virkelig forfatter, medlem av foreningen, omtalt – eller slaktet – av kritikken? Jeg er absolutt ikke sikker på om jeg kunne skrive en roman. For å skrive en roman må man ha noe på hjertet, noe det er om å gjøre å få meddelt. Jeg har det ikke slik. Jeg har lyst til å fortelle, ikke dissekere eller utdype. Hvis jeg en gang skulle våge meg på en såkalt skikkelig bok, måtte det bli noe à la Trygve Gulbranssen, men Herregud – det kan jo ikke gjøres bedre, så hvorfor prøve?
– Norsk miljø?
– Midt i blinken for meg! Det er så mye stoff å finne i fjelldalen, om bjørnejegere, fant og utlege at det er en skam ikke å grave opp noe av det. Vi behøver så visst ikke dra til Kenye eller Arizona for å høre om jaktopplevelser eller kamp for livet så lenge vi har fjellgårder med et dusin bjørneskaller av slag-typen på stabbursveggen. Hørt om ”Trollelgen” som bare kunne skytes med vigd sølv? Det klør i fingrene!
– De fleste skribenter påvirkes av andre. Noen spesiell yndling?
– Falkberget, først og fremst. Han er den store forteller – også. Steinbeck, Laxness. Hemingway på det beste. Mange, mange …
– Og når det gjelder ren underholdning?
– Ian Fleming. Han traff midt i blinken, midt i tidens smak når det gjaldt James Bond. Etter Fleming er agenten ødelagt, blåst opp utenfor enhver menneskelig sammenheng. Bare gjenstander, teknikk, fiksfakserier – ikke noe av mannfolket igjen. Derfor tror jeg Morgan Kane på sett og vis ”traff” – fordi man kan identifisere seg med ham, på godt og ondt.
– La oss til slutt få med en del personalia.
– Alder 35. Høyde 1,90. Vekt ca. 80.
– Favoritter – ”på godt og ondt”?
– Skotsk whisky. Jeg røker en del. Drikker like mye kaffe som salig Balzac. Kjøper Playboy uten å skjemmes. Hater midi og maxi. Har to hagler, en karabin og tre revolvere. Trener på å trekke i smug for å holde tritt med Morgan Kane, og føler meg verken selvopptatt eller latterlig av den grunn. Det er jeg nødt til å gjøre for å kunne skrive realistisk m det. Jeg tror at jeg er ”the fastest gun in Norway”, men satser ikke livet på det – dertil har jeg for mye uopplevd …
Hevn!
