Kane i 2014

Her er listen over Kane-utgivelser i 2014. Bøkene er i salg fra datoen til høyre. Blant godbitene som tilleggsstoff kan nevnes et ikke tidligere publisert intervju med Kjell Hallbing som starter i nr 57.

56 «Killer» Kane 20.01.14
57 $10 000 for Jesse Rawlins 17.02.14
58 Lovens bøddel (noveller) 17.03.14
59 Slavenes kyst 14.04.14
60 Oklahoma terror 12.05.14
61 Kanes lov (noveller) 09.06.14
62 Kanes Colt 07.07.14
63 Djevelens utvalgte 04.08.14
64 Kanes våpen (noveller) 01.09.14
65 Hevneren fra Tombstone 29.09.14
66 Duell i San Antonio 27.10.14
67 Kanes stjerne (noveller) 24.11.14
68 Portrett av en revolvermann 22.12.14

Generelt om våpenbruk i det Ville Vesten

Tekst: Øyvind Flatnes

I Hollywoods versjon av Det ville vesten  går de fleste menn med en Colt .45 på hofta, mens Winchester-karabinen henger i sadelhylsteret.

Det var selvsagt noen som var utstyrt slik, for eksempel lovens håndhevere, kriminelle og folk som beveget seg i indianerterritoriet. Vanlige folk gikk derimot sjelden åpenlyst med revolvere fra hoftehylstre. Det vanligste våpenet blant menigmann var nok en hagle eller et gammelt munnladningsgevær. Hagla var effektiv til både matauk og selvforsvar, den var enkel å bruke og ammunisjonen var lett tilgjengelig. Å bruke en seksløper krevde lang trening, og å bære dem åpenlyst var å be om trøbbel dersom en havnet i feil situasjon.

Det ville vesten regnes ofte som perioden mellom 1865, da borgerkrigen tok slutt, og 1904 da Kid Curry fra The Wild Bunch skjøt seg selv. Andre mener at perioden sluttet i 1901 da Butch Cassidy og Sundance Kid flyktet til Sør-Amerika. Det var ikke helt uvanlig at mannen i gata bar revolvere i denne perioden. Samfunnet var gjennomsyret av vold, og mange trengte våpen til selvforsvar. Men våpnene ble ofte båret skjult, enten i jakkelommer eller hylstre skjult på overkroppen. Mellom 1848 og 1900 produserte Colt og Smith & Wesson over en million håndvåpen som var beregnet til å bæres skjult – et høyt antall tatt i betraktning USAs folketall på denne tiden – ca. 50 millioner i 1880. Den mest solgte perkusjonsrevolveren til Colt var Model 1849 Pocket. Tønna til denne modellen var gravert med et motiv som viser et ran av en diligence, noe som viser et typisk bruksområde for lommerevolveren – selvforsvar. Gamblere, prostituerte, bartendere og gullgravere er eksempler på yrkesgrupper som kunne ha behov for et lite håndvåpen som kunne bæres skjult.

Duell ved soloppgang
Til selvforsvar ble som regel våpnene brukt på kloss hold, men det fantes unntak. Dueller ved soloppgang var så godt som ikke-eksisterende. Det var heller ikke vanlig å vente hverandre ut for så å trekke revolveren raskest. Oppgjøret mellom James Butler «Wild Bill» Hickok og Dave Tutt 21. juli 1865 i Springfield i Missouri er kanskje den enkelthendelsen som har inspirert Hollywood mest. Det var nesten som en scene fra en film, men Hickok og Tutt sto ikke ansikt til ansikt og ventet på at den andre skulle trekke. Begge hadde revolverne i hånden, og da de nærmet seg hverandre på 70 meters hold løftet begge revolverne, siktet og skjøt. Tutt, en gambler fra Arkansas, skjøt først – og bommet. Før han rakk å skyte et nytt skudd skjøt Hickok, og kula fra hans Colt perkusjonsrevolver traff Tutt i hjertet. Hickok hadde tatt seg god tid til å sikte, og støttet høyre håndledd på venstre underarm for å holde revolveren stødig. Han var både kald, dyktig og heldig i denne situasjonen. Snøballen begynte å rulle to år senere, da Harper’s Monthly magazine publiserte en overdrevet artikkel om skytingen. Denne hendelsen – og ikke minst artikkelen i Harper’s Monthly – var sannsynligvis opphavet til myten om duell ved soloppgang. Ikke at det manglet på skyteepisoder – dem var det mange av – men motstanderne brukte som regel den dekningen de kunne finne. Det må også antas at mange «shootouts» foregikk i alkoholrus – med påfølgende dårlig presisjon på skytingen.

På prærien

Ute på præriene var det livsnødvendig å bære våpen. Indianerne var en konstant trussel, og skulle det drives jakt måtte jegerne ha skikkelig redskap. Bøffeljegere hadde som regel både en kraftig enkeltskuddsrifle som jaktvåpen, og en lettere bøylerifle til forsvar mot indianere og ville dyr. Kraftige og tunge Sharps- og Remington rolling block-rifler med langholdssikter var rett og slett uegnet til nærkamp, og på kloss hold ble det brukt lettere våpen. Under slaget ved Adobe Walls i 1874, som er skildret i Comanche! og der en gruppe hvite bøffeljegere og handelsfolk ble angrepet av en indianerstyrke under ledelse av halvblodscomanchen Quanah Parker, brukte forsvarerne revolvere og repeterrifler i revolverkalibre under den forrykende nærkampen i slagets første fase.

Utenfor loven

I det ville vesten var et liv i noen situasjoner lite verdt, og en hestetyv eller kvegtyv var ikke mer verdt enn en coyote. På en primitiv måte er dette kanskje forståelig, for kveget og hesten var livsviktige. Et annet problem var mangelen på lover, eller mangelen på håndhevelse av de lovene som fantes. I grensesamfunnene som ble etablert i indianerterritoriet før området var annektert av amerikanske myndigheter fantes ingen lover. Pionerene som først våget seg ut i ukjent område var ofte våghalser, kriminelle på flukt, lykkejegere, desillusjonerte veteraner fra borgerkrigen, desertører fra hæren eller andre utskudd. En slik typesammensetning ble det ofte bråk av.  Deadwood i Sør-Dakota, som ble opprettet i 1876 under gullrushet i Black Hills, var en slik lovløs by. Her var mord dagligdags, og straffene vilkårlige. Etter at Jack McCall hadde plassert en revolverkule i kaliber .45 i bakhodet på nevnte Wild Bill Hickok, ble han først frifunnet for drapet av en jury i Deadwood. Etter frifinnelsen flyktet McCall til Wyoming, men lykken hans snudde da myndighetene i Wyoming stilte han for retten på ny. Påskuddet var at Deadwood var en illegal og lovløs by, og dommen var derfor ugyldig. Resultatet av den andre rettsaken ble galgen.

Retten til å eie og bære våpen er grunnlovsfestet i USA, og den dag i dag er det mange som kjemper for retten til å kunne eie og bruke våpen til selvforsvar. NRA, National Rifle Association, er med sine 4 millioner medlemmer av mange regnet som den største lobbyistorganisasjonen i amerikansk politikk. NRA mener at det å eie våpen er en borgerrettighet som står nedskrevet i det andre grunnlovstillegget: «A well regulated Militia, being necessary to the security of a free State, the right of the People to keep and bear Arms, shall not be infringed.»

Modeller

Colt, Remington og Smith & Wesson var de største aktørene på håndvåpenmarkedet etter at metallpatronen ble enerådende. Første generasjonen av selve western-ikonet Colt Model 1873 Single Action Army – også kalt Peacemaker – ble produsert fra 1873 til 1940 i 350 000 eksemplarer. Produksjonen ble gjenopptatt i 1956, og pågår fremdeles. I årenes løp har Colt produsert modeller som Peacemaker, Frontier Six-Shooter, Bisley, Bisley Target, Flattop Target, New Frontier og Buntline.

Remington prøvde å ta opp konkurransen med Colt, og introduserte Remington Model 1875 Single Action Army. Selv om dette var en god revolver kunne ikke suksessen måle seg med Colts SAA. Colt hadde allerede sikret seg viktige markedsandeler hos hæren og det sivile markedet. I 1888 hadde Remington solgt 25 000 eksemplarer av Model 1875, mens Colts Model 1873 hadde solgt i 110 000 eksemplarer i samme tidsrom. Remington avviklet produksjonen av Model 1875 i 1889. Smith & Wessons mest kjente modeller hadde såkalt «top break», det vil si at den ble brukket som en hagle når den skulle lades. Militære tester viste at Smith & Wessons Schofield Model 1875 kunne skytes og lades på nytt syv ganger på den tiden det tok å fjerne de seks tomhylsene fra en Colt SAA. Likevel kunne ikke Smith & Wesson måle seg med Colt på det amerikanske markedet. Smith & Wesson fikk en stor kontrakt med Russland, noe som førte til at det amerikanske markedet ble neglisjert.

Riflemarkedet ble dominert av Remington, Sharps, Winchester og Springfield. Riflene kan deles inn i to kategorier: Enkeltskuddsrifler og flerskuddsrifler. De sistnevnte ble kamret i pistolkalibre, og ammunisjonen kunne også brukes i håndvåpen. Winchesters Model 1873 er kanskje den mest kjente bøylerifla. Over 700 000 eksemplarer ble produsert i løpet av de 50 årene den var i produksjon. Enkeltskuddsriflene var kraftigere, og ble brukt på storviltjakt og av militære styrker. Remington rolling block, Sharps Model 1874 og Springfield Trapdoor hadde alle et godt rykte på seg.


Kjell Hallbing intervjuer Louis Masterson

Fra 1966 og fram til januar 1971 – gjennom nærmere førti bøker – hadde forlaget og Kjell Hallbing holdt skjult at det gjemte seg en nordmann bak det amerikansk-klingende Louis Masterson. Men ettersom suksessen vokste, begynte man å se muligheten for at det ville hjelpe på salget å avsløre forfatterens nasjonalitet. Det ble da også gjort – og nyheten ble “sprengt” i en ekstrautgave av magasinet Western i januar 1971. Her intervjuer Kjell Hallbing seg selv – som Louis Masterson. Nedenfor kan du lese intervjuet, som også er trykt som bonusmateriale i Morgan Kane bok 2, Comanche!

—————————-

Morgan Kane-bøkene har passert 750 000 i opplag, en solid norsk rekord for en serie som denne. Dessuten er bøkene solgt til Sverige og England for oversettelse. Dette er en atskillig mer bemerkelsesverdig hendelse. Antagelig er det første gang i historien at en western-bok går fra Norge og til den engelsktalende verden.

– Vanskelig å holde seg på jorden, Louis Masterson?

– For så vidt. Mulighetene er mange.

– På hvilken måte?

– Jeg legger ikke skjul på at jeg skriver for penger. I annen rekke kommer gleden ved å skrive noe folk liker.

– Andre muligheter?

– Det engelske marked omfatter halve verden. Det skulle være nok.

­Hvem er Morgan Kane?

– En mann. Rett og slett en mann. På godt og ondt. Fordi han bærer marshal-stjernen i et samfunn preget av vold og sosialt opprør, må nødvendigvis det ”onde” i ham få en viss overvekt, fordi han må fungere samvittighetsløst, som en mekanisme.

– Har Morgan Kane levd?

– Ja og nei. Han har levd i den forstand at han i steinalderen var en dyktig jeger, på keiser Neros tid var han gladiator, i middelalderen leiesoldat og i våre dager er han kanskje hemmelig agent eller regjeringsmorder. Morgan Kane er tidløs.

­– Noen påstår at Morgan Kane og Louis Masterson er identiske?

– Det var drøyt. Vi ligner hverandre kanskje fysisk. Men derfra til identitet er et langt sprang. Selvfølgelig er det ikke til å unngå at mine egne tanker og forestillinger smitter over på ham. Det er ganske naturlig når man går og grubler over en mann.

– En mann?

– Ja. For meg er Morgan kane spill levende. Han være det, ellers hadde han ligget i sin grav for lengst – eller i forlagets papirkurv.

– Hvorfor begynte du å skrive?

– Et dumt spørsmål. Man har ingen grunn i en forstand. Men bare gjør det. For mitt vedkommende var det en tilfeldighet, et behov for å lære å skrive på maskin – og god tid. Setningene kom av seg selv. Etter noen uker var bunken blitt til et manuskript.

– Men hvorfor western?

– Jeg vokste opp med det. Jeg var 11 år da krigen sluttet, og cowboyer var våre helter. Ikke noe romfartsvås den gangen. Vi fløy i skauen fra morgen til kveld med selvlagde ”våpen”, og fikk i hvert fall sterke bein. Vi leste Zane Grey under dyna om kvelden og bløffet oss inn på kino. Vi måtte skape våre leker og leketøy, og det ga rom for fantasi. Jeg har den fremdeles, tenker i levende bilder, scener,. Jeg skriver slik jeg ser det, for eksempel på et kinolerret eller slik jeg selv gjerne vil se det. Jeg skulle gjerne en gang sette i scene en western.

­­– Mange  har vanskelig for å fordøye at en nordmann skriver western?

– Ganske naturlig. Hvordan ville vi se på en greker som begynte å skrive om vikinger? Man er nødt til å kjenne miljøet. Det har jeg fra filmer og et utall bøker. Kart av alle typer er en forutsetning, samt et godt kjennskap til våpen. Grunnlaget er en forutsetning. Resten er og blir fantasi, og kanskje evnen til å fortelle.

– Du har skrevet under pseudonym i ti år?

– Ja, på grunn av det jeg nevnte. Jeg hadde nok trøbbel med å få forlagene til å forstå at jeg ikke hadde ”rappet” en bok og rett og slett oversatt den.

– Det har du altså aldri gjort?

– Nei. Det er en ytterst risikabel sak, ikke bare på grunn av plagiat i seg selv, men fordi man derved ribber seg selv og ødelegger alt. Jeg er livende redd selv for å ”stjele” en idé fra en annen og omskrive den. Jeg holder meg som regel til historiske fakta og en del legender og sagn.

– Hva inspirerer deg?

– De underligste ting. Navn, en melodi, noe jeg ser, noe jeg tenker. Svært ofte drømmer. Jeg husker drømmene mine.

– Morgan Kane har én hobby: jakt. Det er vel unødvendig å spørre om det samme gjelder deg?

­– Jakt er min eneste hobby.

– Hva slags jakt?

– Fugl. Rype, skogsfugl.

– Litt tamt, kanskje?

– Ikke for meg. Elg er et for stort dyr. Ska-skyting er ille. Men jeg kunne tenke meg rein. Dessuten er rypejakt tøft nok i den forstand at man må slite for hver fugl. I Sør-Norge er det lite ryper vanligvis. Men får ingen gratis utenfor hyttedøra. Det blir mange mil pr. dag. Og mange dager uten en fjær.

– Avreagerer du aggresjon ved å drepe?

– Jeg har hørt den påstanden, takk! Det er vås. Går man ikke selv på rypejakt, eller på noen jakt i det hele tatt, kan man ikke forstå det. Noen sier det er naturfølelse. Jakthatere svarer at det kan man få uten hagle eller rifle. Jeg tror at det ikke bare har noe med naturfølelse å gjøre, men det å seire over naturen, finne viltet, nedlegge det og bringe det hjem. Det er nedarvet i svært mange mannfolk. Jeg har sett nybegynnere på femti bli fullstendig ville etter den første turen. Selv lengter jeg etter høsten året rundt. Jeg ville heller ha en ukes rypejakt enn en måned på Kanariøyene. Fy pokker! Det er godt å slite litt. Komme tilbake om kvelden og knapt orke å snøre opp støvlene.

– Du har etablert deg som  freelance-forfatter. Har du fritidsproblemer?

– Ja, dessverre.  Det er en skam å si det. Men jeg må lese en god del, forsøke å klekke ut nye episoder, nye scener. Jeg jobber for så vidt når jeg sitter og glor ut av vinduet. Aller helst ville jeg reise verden rundt, gjerne som tramp – eller til sjøs. Men det skal skrives, hver uke, hver måned for å holde tritt med utgivelsene. Jeg har lenket meg selv til skrivemaskinen.

– Du har andre figurer enn Morgan Kane?

– Ja. Jesse Rawlins først og fremst. Han er novelle-typen. Kanes motsetning. Halt. Forsiktig. Human. Forståelsesfull. Han opplever ting fordi samfunnet og menneskene ikke er modne for ham. Clay Allison er spilleren, også en del av livet i vesten. Owen Metzgar er av fin gammel årgang – nybyggertiden med alle indianerkampene rundt Ohio, med skalpkniv og øks og Hawken-munnladere. Det er en romantisk periode, med kanoer og tømmerfort og stille stier, men også blodig og vill. Jeg har forsøkt å blande ingrediensene likelig.

– Du har vært i ”dekning” i ti år. Hvorfor avsløre seg selv nå?

– Jeg har ingenting å skamme meg over. Folk liker Morgan Kane. Jeg vet at mange vil reagere med et ”fordømte bløffmaker!” når de får høre at Morgan Kane er ”Made in Norway”. Men når Morgan Kane er god nok for England, bør han kunne aksepteres her på berget. Kanskje noen vil synes det er artig at vi går inn i EEC med en hjemmekjernet western!

– Fremtidsplaner?

– Nei. Jeg vet bare at jeg vil skrive Morgan Kane, Jesse Rawlins, Clay Allison etc. så lenge folk vi lese. Senere får jeg prøve å finne en ny vri, fortsette i en annen retning – eller få meg fast jobb. Jeg feirer toårs jubileum i disse dager som freelance, og skulle gjerne fortsette. Man kan tjene godt på å skrive, men da må man også skrive! Fort og mye! Men hjemmemarkedet er for lite til å bli ”rik”.

– England?

– Kanskje. Men det er ikke sikkert at Kane slår til. Slikt vet an aldri. Hvis han gjør det, skulle det være moro å besøke de stedene jeg skriver om.

– Et ønske for fremtiden?

– Å se Morgan Kane på film, satt i scene av italieneren Sergio Leone og med Clint Eastwood som Morgan Kane! Eastwood er så lik Kane at det er uhyggelig. Han kunne bli Morgan Kane.

– La oss snakke litt om underholdning i sin alminnelighet. Det er et faktum at vold og sex dominerer i kioskene og på kinoplakatene. Benytter du deg av dette tidsfenomenet?

– Kanskje. Verden var preget av vold da jeg fikk opp øynene. Det er en del av vår hverdag enten vi liker det eller ikke. Vitsen ved å skrive er at man får solgt det. De færreste har råd til å lagre ting de har skrevet for fornøyelsens skyld. Morgan Kane for eksempel er på mange måter en rå mann, en hard mann, men neppe hardere enn en politimann i Chicagos ghetto eller i Alabama. De so skal kjempe for ”loven” med våpen, være harde så lenge de er nødt til å bruke våpen, og til å drepe. At sex er med i bildet, bare forsterker realismen. Vår tids western er realistisk, ti manges forbitrelse, fordi den ikke er ”koselig”, ”gammeldags” og ”familievennlig” som Gunsmoke i TV.

– Men gjør man westernlitteraturen noen tjeneste ved å forråe den?

– Det er ikke spørsmål om det. Det hele begynte med Ned Buntline som skrev tusenvis av fortellinger om Buffalo Bill og Wild Bill Hickok og hele gjengen, og en majestetisk løgn som endte med show der dusinvis av ”indianere”  ble meiet ned av de ”tapre” speiderne. Zane Grey skrev skikkelig og renslig, og svært romantisk. For meg står Zane Grey som den store western-forfatter. Etter ham kom for eksempel Max Brand. De bredte kjennskapet til vesten verden over og la grunnlaget for forfattere som Alan LeMay – som var en tysker – og de aller beste: Louis l’Amour, Jack Schaefer og Lewis B. Patten. Det er et langt sprang fra Ned Buntline til dagens westernforfattere, like langt fra Agatha Christie til Ian Fleming. Kriger og faenskap har skjerpet folks krav til realisme, til saftigere underholdning, og det er her et spørsmål om å bli trykket og solgt snarere enn å ”reformere” underholdningsverdenen, for det er umulig.  Det kan godt hende at når film og bøker når toppen av råhet og realisme, må det gå nedover, det vil si tilbake til det romantiske, til den typiske miljøfortellende western i stedet for som nå å legge vekt på det menneskelige, eller umenneskelige. Det skal ikke være meg i mot.

– Morgan Kanes forhold til kvinner er ganske merkverdig. Hvorfor? Eller er det for personlig?

– Det ér personlig. Kane har vanskelig for å forstå kvinner fordi Louis Masterson har det – eller omvendt. Ingen flere kommentarer!

– Du har sikkert fått dette spørsmålet før: Hvorfor ikke en skikkelig roman?

– Det har jeg fått før, ja. Selvfølgelig, jeg har ofte følt trang til å skrive noe mer, noe varig. Men hvorfor? For å styrke mitt ego? For å bli en virkelig forfatter, medlem av foreningen, omtalt – eller slaktet – av kritikken? Jeg er absolutt ikke sikker på om jeg kunne skrive en roman. For å skrive en roman må man ha noe på hjertet, noe det er om å gjøre å få meddelt. Jeg har det ikke slik. Jeg har lyst til å fortelle, ikke dissekere eller utdype. Hvis jeg en gang skulle våge meg på en såkalt skikkelig bok, måtte det bli noe à la Trygve Gulbranssen, men Herregud – det kan jo ikke gjøres bedre, så hvorfor prøve?

– Norsk miljø?

– Midt i blinken for meg! Det er så mye stoff å finne i fjelldalen, om bjørnejegere, fant og utlege at det er en skam ikke å grave opp noe av det. Vi behøver så visst ikke dra til Kenye eller Arizona for å høre om jaktopplevelser eller kamp for livet så lenge vi har fjellgårder med et dusin bjørneskaller av slag-typen på stabbursveggen. Hørt om ”Trollelgen” som bare kunne skytes med vigd sølv? Det klør i fingrene!

– De fleste skribenter påvirkes av andre. Noen spesiell yndling?

– Falkberget, først og fremst. Han er den store forteller – også. Steinbeck, Laxness. Hemingway på det beste. Mange, mange …

– Og når det gjelder ren underholdning?

– Ian Fleming. Han traff midt i blinken, midt i tidens smak når det gjaldt James Bond. Etter Fleming er agenten ødelagt, blåst opp utenfor enhver menneskelig sammenheng. Bare gjenstander, teknikk, fiksfakserier – ikke noe av mannfolket igjen. Derfor tror jeg Morgan Kane på sett og vis ”traff” – fordi man kan identifisere seg med ham, på godt og ondt.

– La oss til slutt få med en del personalia.

– Alder 35. Høyde 1,90. Vekt ca. 80.

– Favoritter – ”på godt og ondt”?

– Skotsk whisky. Jeg røker en del. Drikker like mye kaffe som salig Balzac. Kjøper Playboy uten å skjemmes. Hater midi og maxi. Har to hagler, en karabin og tre revolvere. Trener på å trekke i smug for å holde tritt med Morgan Kane, og føler meg verken selvopptatt eller latterlig av den grunn. Det er jeg nødt til å gjøre for å kunne skrive realistisk m det. Jeg tror at jeg er ”the fastest gun in Norway”, men satser ikke livet på det – dertil har jeg for mye uopplevd …


Alias Kjell Hallbing. Eventyret om Morgan Kane – del tre

Kjell Hallbing ved skrivemaskinen. Foto: Espen Flygin

Av Finn Arnesen

Hvem var egentlig Kjell Hallbing, og hvordan kunne en bankkasserer i løpet av 30 år  som forfatter utvikle seg til å bli den til da mest populære og mest leste forfatteren i norsk folkelesnings historie?

Hallbing ble født i Bærum 5. november 1934 og sa selv at han “vokste opp i Nadderudskogen”. Den har så godt som bukket under i kampen mot befolkningseksplosjonen og de fantastiske tomteprisene i Bærum – men fra 1934 til 1945 var denne skogen en villmark god nok for guttunger.

Hallbing fortalte meg selv om oppveksten og ungdomsårene: De guttene som var i den mest påvirkelige alderen under krigen, tok farge av patriotisme, av forsvarsvilje og hat mot fiender som preget alle gode nordmenn. Når indianere og cowboyer eller sabotører og geriljasoldater snek seg rundt i Nadderudskogen, skulle ikke skjortene være hvite, røde eller i andre oppsiktsvekkende farger. De skulle være grønne eller brune – kamuflasjefargede. Unge Kjell basket rundt i skogen på dagtid og i kveldsmørke fra åtteårsalderen, alene eller sammen med vennegjengen. Han kunne ofte klatre opp i et tre og sitte der timevis alene og dagdrømme. Han kunne jakte sammen med kameratene på ekorn og kråker, med sprettert eller pil og bue. Byttet ble behørig flådd, partert, stukket inn på pinner, stekt over bål og fortært med stort velbehag. Kråker var folkemat under krigen, og ekornskinn kunne selges. Jaktinteressen skulle følge Hallbing hele livet. I mange år var han på rypejakt hver høst, senere ble det større vilt også – for eksempel villsvin i Ungarn.

Det var andre måter å vise sin tøffhet på også. Gjengkriger mot fienden fra Haslum resulterte i mindre – og av og til større – skader. Relativt ufarlig var likevel denne leken. Verre var det å korte ned skoleveien til Jar skole ved å gå på isen på Lysakerelven. En gang falt Kjell uti ovenfor et stryk. Kameratene fikk hogd tak i ham og dratt ham opp i siste øyeblikk, idet han holdt på å forsvinne under isen.

Hallbing mente selv at hans sterke  interesse for friluftsliv og jakt, for planter og dyr ble skapt i ham der i Nadderudskogen. Denne evnen til å se naturen og skildre den ga mye av særpreget til bøkene hans og var noe av det beste ved hans forfatterskap.

Idrett var en annen hovedinteresse i guttedagene. Kjell ble i sin tid betegnet som en “meget lovende” mellomdistanseløper. Han vant flere skolemesterskap og kretsmesterskap i høyde og lengde uten tilløp. I 15–16-årsalderen hadde han personlige rekorder på 1,51 i høyde uten tilløp og 1,80 med, 11,0 på 100 m og ca. 55 sekunder på 400 m.

Interessen for friidrett svant imidlertid med militærtjeneste som MP-sersjant og full innsats i arbeidslivet. Etter endt handelsskole havnet den vordende forfatter bak gitteret – som bankkasserer. I 17 lange år skulle han holde ut, unektelig et eiendommelig yrke for en mann med Hallbings frodige fantasi og skapertalent. Selv sa han at han overhodet ikke tenkte over hva han holdt på med. Ettersom rutinen kom, utviklet han seg til en slags regnemaskin som gjorde jobben automatisk – mens det som svirret oppe i hodet var dagdrømmer. Han mente også at om han hadde hatt en mer interessant jobb, ville det aldri blitt noe av forfatterskapet. Ønskedrømmen den gang var å komme i en kreativ stilling i et reklamebyrå.

Hallbings karriere som skribent begynte på en eiendommelig måte. Han fant ut at han trengte å lære å skrive på maskin i jobben, og begynte med å skrive navnet og adressen sin 12–14 ganger. Dette var lite morsomt, derfor fortsatte han med en setning, en begynnelse på en historie.

Sine første forfatterhonorarer hadde Hallbing mottatt i skoledagene, da han skrev stiler for klassekameratene mot 50 øre i kontant oppgjør. Da han fikk antatt sin første westernbok, var det forøvrig mot et relativt like beskjedent honorar: kr 850, minus kr 150 – i “korrekturutgifter”! Denne betalingen omfattet forøvrig alle rettigheter, og Hallbing måtte kjøpe boken tilbake fra forlaget da han ønsket å utgi den i ny, bearbeidet utgave ti år senere.

Nå fulgte en lang periode da han satt i banken og skrev et par timer etter arbeidstid hver dag. Han skrev for sin egen fornøyelses skyld, opprinnelig uten tanke på å få noe av det utgitt. Emnene var vidt forskjellige, fra western til landgang på Stillehavsøyene, tøff krim fra Chicago og hodejegere på Borneo.

Flesteparten av disse manuskriptene, 10–15 i alt, ble senere brent da Hallbing flyttet fra sitt første familiekrypinn på Majorstuen til Østerås i Bærum.

Men alt ble ikke brent. I 1961 sa direktør Harald Grieg i Gyldendal nei takk til det første manuskriptet Hallbing sendte et forlag – noe han kanskje senere angret like mye på som at han hadde sagt det samme til Trygve Gulbranssens romantrilogi “Skogene”…

Nasjonalforlaget var mer positive. De kjøpte krigsromanen Ubåt-kontakt og utga den 1961 med Kjell Hallbing som forfatternavn. Året etter utkom Galgen i Durango under psevdonymet Lee Morgan. Da hadde imidlertid E. Greens forlag sendt ut to westernromaner som var sendt dem samtidig: Portrett av en revolvermann og Jaget mann, begge under forfatterens eget navn. Sistnevnte bok var den første av Hallbings romaner som ble oversatt til dansk og svensk.

I 1962 utga E. Greens forlag ytterligere fire westernbøker av den allerede meget produktive skribenten: Kaptein Rebell, av Kjell Hallbing og under psevdonymet Leo Manning El Sordo, Ærens vei og Veien til Yuma. En sjette bok av Kjell Hallbing, flyromanen Død over Malta utkom på Ingar W. Tveitans forlag.

I 1963 kom syv westernromaner på E. Greens forlag: Bonanza Kid, Sort sombrero og Gribber flyr høyt under psevdonymet Ward Cameron, Hevner uten nåde, Largo og Cimarron av Leo Manning  og En fredløs red mot nord av Lee Morgan. Forlaget fulgte opp med fire nye westerns året etter: Mot ukjent land og Vest for Pecos av Leo Manning, Bastardene av Lee Morgan og Revolvermanns lønn av Ward Cameron.

1965 skulle bli det store vendepunktet i Kjell Hallbings forfatterskap. Han utga to krigsromaner under eget navn på Magasinet for alle: Nattravnene og Mosquito – og sendte  Romanforlaget to westernmanuskripter, som begge ble innkjøpt: Et spill for livet av Colin Hawkins og en roman forfatteren tenkte skulle bli den første i en serie med samme gjennomgangsfigur: Morgan Kane Texas ranger. For første gang brukte han nå et psevdonym som skulle bli kjent og kjært i flere land: Louis Masterson. Senere ble denne romanen i sterkt bearbeidet utgave utgitt i Bladkompaniets Kane-serie under tittelen Mellom liv og død (1968).

I de tre årene som fulgte hadde Louis Masterson nok å gjøre med å skrive Morgan Kane-bøker i enormt tempo, og i tillegg lage noveller i magasinet Western. Men i 1969–70 skrev han under psevdonymet Leo Manning  i tillegg de 14 første romanene i Clay Allison-serien for Williams forlag. Dessuten  skrev han noveller om en afrikansk storviltjeger for Cowboy og Alle Menn.

Hallbing skrev nå i gjennomsnitt 20 manussider hver dag, og denne produsjonen var så stor at det ikke hadde latt seg gjennomføre med fast jobb. Fra 1969 var Hallbing forfatter på heltid.

Hans popularitet var nå så stor at mulighetene for å oppnå godt salg på bearbeidete utgaver av de tidligere utgitt enkeltromanene måtte være gode. Bladkompaniets eier mente forlaget hadde nok med å utgi Morgan Kane-serien og sa nei takk til “Louis Masterson-serien”. Dermed startet forfatteren Kjell Hallbings forlag sent i 1971. Serien ble en stor suksess fra starten av, og de gamle romanene ble snart supplert med samlinger av noveller om Jesse Rawlins, Metzgar og El Sordo.

I 1972 utkom for første gang en bearbeidet versjon av det manuset som Gyldendal hadde sagt nei takk til 11 år tidligere: Riflen som synger.

Hallbing hadde forlengst byttet ut den vesle Citroënen med bølgeblikktak med en Mercedes, og kjøpt en stor gammel villa på Stabekk til seg selv, kone og sønn. I nabolaget bodde også Gyldendals daværende direktør Brikt Jensen, og han passet på å ta kveldsturen med bikkja forbi Hallbings hus hver dag. var Gyldendal interessert i å få Hallbing i stallen … Resultatet ble boken Solen stod stille over Little Big Horn, som utkom i innbundet utgave i 1976 – Hallbings eneste gjestevisitt i Gyldendal.

I 1977 utkom novellesamlingen Speiderne med tidligere og nyskrevne historier på Bladkompaniet, og i 1981 Kodiak med en tidlig og to nyskrevne kortromaner på Hallbings forlag.

Kjell Hallbing hadde nå trappet voldsomt ned på skrivingen, og bortsett fra noen få Kane-bøker og trilogien om hans sønn Diablito, skrev han bare noen få noveller i Villmarksliv. Han ble skilt og flyttet også til et nytt og moderne hus på Ullern sammen med sønnen Ørnulv. Etter en stund møtte han igjen en ungdomskjæreste, og levde lykkelig resten av livet med sin nye kone Lise.

I 1984 ble han intervjuet av VG i spalten “Min dag” og uttalte: – Min dag er preget av ren og skjær dovenskap. I øyeblikket betrakter jeg meg som en førtidspensjonert forfatter. Får liksom ikke til å skrive lenger. Jeg har skrevet så mye i mitt liv at jeg er tømt. Jeg lengter etter en ny og bærende ide, og det skal noe til etter et langt liv med Morgan Kane.

Men Morgan Kane var ikke død! Fra 1991 til 97 utkom fire nye bøker om Kane og Diablito – et verdig punktum på en enestående forfatterkarriere. Siste bok utkom i Bokklubben Villmarksliv (Naturforlaget 1999). Det var På jakt med Kjell Hallbing, redigert av Jostein Hansen, en samling jakthistorier fra Kane-serien og andre av Hallbings bøker.

Et slagtilfelle i 90-årene svekket Kjell Hallbing fysisk, om ikke mentalt.

Han døde bare 69 år gammel, sjette mai 2004.


Minibiografi: Sitting Bull

Sitting Bull var religiøs leder for Sioux-stammen

Sitting Bull var religiøs leder for Sioux-stammen

Sitting Bull (ca. 1830–1890) var en religiøs leder i lakota-stammens (sioux) og er mest kjent for sin rolle da lakotaene beseiret Custers 7. kavaleriregiment i slaget ved Litte Bighorn i 1876.

Sitting Bull utmerket seg i ungdommen med sin hurtighet og med sine ferdigheter på hesteryggen, så vel som med pil og bue. Han var også kjent for sin sindighet og fikk tidlig status som religiøs leder.

I 1860-årene sluttet Sitting Bull seg til dakotaenes kamp mot den hvite overmakten. Men etter flere nederlag, overtalte Sitting Bull siouxene til å trekke seg tilbake. Nederlaget gjorde ham imidlertid bare mer innbitt i sin motstand mod de hvite.

Sitting Bull ledet flere krigstokter mot hvite stillinger senere på 1860-tallet. Sammen med høvdingen Red Cloud var han med på angrep som tvang frem en fredsavtale, men selv var han blant de sioux-lederne som nektet å skrive under på avtalen. Han fortsatte å angripe de hvites fort, og mange siouxer kom til å betrakte ham som sin fremste leder.

Etter at Custer i 1874 erklærte at det var funnet gull i Black Hills, økte konfliktnivået dramatisk. Etter spredte trefninger mellom indianere og hvite, ble alle siouxer beordret inn i et reservat. Da siouxene nektet, ble den amerikanske hæren mobilisert til krig i 1876.

I motsetning til høvdinger som Red Cloud og Gall holdt Sitting Bull seg unna reservatet. Han nektet å gjøre seg avhengig av de hvite, selv om utryddelsen av bisonflokkene gjorde det stadig vanskeligere. Derfor var det ham mange indianere, ikke bare siouxer, flokket seg rundt nå da det hellige Pahá Sápa, Black Hills, var truet. Leiren hans vokste, og det var denne Custer angrep i 1876.

Sitting Bull hadde mye av æren for indianernes seier ved Little Bighorn. Men gleden var kortvarig. I løpet av 1877 ble de fleste av krigerne hans tvunget til å underkaste seg, og slev måtte han flykte over grensen til Canada. Her levde han til sult og kulde tvang ham til å overgi seg i 1881.

I 1885 sluttet Sitting Bull seg til Buffalo Bill Cody’s Wild West show, hvor han ble en populær attraksjon. På reisen så han hvor avansert de hvites teknologi var, og han innså at det var nytteløst for siouxene å kjempe videre. Men i 1890 fryktet myndighetene at han ville slutte seg til Åndedans-bevegelsen. Man ville arrestere ham for å hindre ham i å lede et nytt indianeropprør, men han motsatte seg arrestasjonen og i tumultene som oppstod ble han skutt og drept.


Slaget ved Adobe Walls

Av Kjell Jørgen Holbye

Kjell Hallbing / Louis Masterson kunne ikke valgt et bedre sted å legge handlingen i Comanche! til enn Adobe Walls. Den kortlivede handelsstasjonen var i bruk i bare omkring seks måneder. Slaget den 27. juni 1874, som markerte slutten for Adobe Walls, markerte samtidig starten på Red River-krigene som betød slutten for prærieindianernes levemåte.

Slagmarken ved Adobe Walls

Når man begynner å grave litt i bakgrunnen for handlingen i Comanche!, blir man raskt slått av hvor tett romanhandlingen ligger på virkelige, historiske hendelser og personer – som Kjell Hallbing har diktet videre på og gitt liv. Det gjelder indianere og hvite, det gjelder kronologi og miljø. Det gjelder de historiske referansene og bakgrunnen til både steder og folk. Denne artikkelen er ment å gi et riss av denne historiske rammen, i håp om å supplere leseopplevelsen.

Adobe Walls begynte som en handelspost i Texas Panhandle, like nord for Canadian River. Som Masterson skriver: ”Adobe Walls hadde navnet sitt etter den gamle handelsstasjonen som William Bent hadde satt opp for nesten femti år siden.” Den nøyaktige historien til stedet er uklar. Navnet Adobe Walls ble brukt om flere handelsstasjoner som ble opprettet av William Bent (1809–1869) og Ceran St. Vrains (1802–1870) Bent, St. Vrain & Company med det formålet å drive handel med prærieindianerne. Antakelig siktes det til det som gikk under navnet Fort Adobe. Datoen for etableringen er ukjent, og i begynnelsen besto handelsstasjonen bare av tipier. Men etter hvert ble det bygget mer stødige konstruksjoner, og omkring 1840 (igjen er det nøyaktige tidspunktet uklart) ble det bygget et fort for å beskytte posten. Byggematerialet var det tradisjonsrike adobe, det vil si murstein laget av sand, leire og vann og forsterket med organisk materiale som gress eller lignende. Men etter bare få år ble forholdet til indianerne i området så spent at fortet ble forlatt – antakelig sprengt i luften av Bent selv omkring 1850. Les resten av dette innlegget »


Minibiografi: George A. Custer

George Armstrong Custer (1839 – 1876)  var kavalerioffiser i den amerikanske hæren under Borgerkrigen og Indianerkrigene. Hans ettermæle er preget av hans endelikt i det berømte slaget ved Little Bighorn.

Custer ble født på landsbygda i Ohio i 1839. På grunn av en rekke reprimander hadde han vært nær ved å bli utvist fra militærakademiet West Point, og han ble uteksaminert som den dårligste eleven i sitt kull. Men på grunn av Borgerkrigen hadde hæren bruk for alle de offiserer den kunne rekruttere.

General Custer sammen med sin kone Elizabeth - begge sentrale karakterer i Der ørnene dør

Som offiser i nordstatenes hær viste Custer snart et vågemot som ble satt pris på av enkelte av hans overordnede. Han var karrierebevisst og glad i publisitet. Han inviterte journalister til å følge med ham på manøvre – en av disse skulle senere bli drept ved Little Bighorn. Hans forfengelighet kom også til uttrykk gjennom de spesialsydde uniformene han kledde seg i.

I felten var han dristig og aggressiv og risikerte ofte livet i spissen for kavaleriet. Han mente selv at flaks var en av hans viktigste egenskaper. Likevel var han kjent som en dyktig offiser. Og han steg raskt i gradene. I 1863 ble Custer en av de yngste generalene i Unionens hær, men i likhet med de fleste forfremmelser i krigstid var rangen midlertidig. Etter krigen fikk han rangen kaptein.

Custer giftet Elizabeth Clift Bacon i 1864. Det er også blitt påstått at han giftet seg med Monaseetah, datter av cheyenne-høvdingen Little Rock, etter slaget ved Washita River i 1868 hvor Little Rock ble drept. Slaget ved Washita River, som Custer deltok i, betraktes som den første store seieren til hæren i krigen mot prærieindianerne.

Under felttoget mot cheyennene ble Custer forfremmet til oberstløytnant. I 1874 ledet han en ekspedisjon inn i Black Hills og kunne annonsere at det var blitt funnet gull i store mengder. Dette utløste et gullrush og Custer var en pådriver for å erobre siouxenes land. Dette ble også etter hvert den offisielle politikken, og i 1876 ledet Custer det 7. kavaleriet som deltok i felttoget mot de siste frie indianerne på de store slettene.

Ved Little Rock hadde Sitting Bull samlet den største leiren i prærieindianernes historie. Custers 7. kavaleriregiment red rett inn i denne leiren og led et katastrofalt nederlag. Custers ble etter sin død kritisert for sin dumdristighet, men til hans forsvar kan det nevnes at de estimatene han hadde fått av fiendens antall var langt lavere enn det virkelig var. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at han var svært rask til å angripe, og at han lot være å ta med seg artilleri på felttoget. Dessuten delte han opp styrkene sine på et tidspunkt da han burde ha innsett fiendens tallmessige overlegenhet.

Halve Custers regiment ble utslettet ved Little Bighorn. Custer selv ble funnet på slagmarken med et kulehull rett over hjertet og ett i tinningen. Han ble begravd på slagmarken, men gravd opp igjen året etter og fraktet tilbake til Østkysten.


Hundesoldater

Hundesoldater (Hotamétaneo) var navnet på en av cheyennenes seks militære forbund, som fra 1830-årene utviklet seg til å bli en selvstendig gruppering.
Hundesoldatene spilte en viktig rolle i cheyennenes motstand mot den amerikanske ekspansjonen, men handlet ofte i strid med viljen til cheyennenes øverste råd.

Til tross for at hundesoldatene sprang ut av en utstøtt fraksjon av cheyennene, ble de respektert for å være aggressive og dyktige krigere. Ambisiøse cheyenne-krigere begynte etter hvert å slutte seg til den fordi de tok ledelsen i kampen mot de hvite.

Cheyennene sluttet etter hvert å betrakte hundesoldatene som utstøtte, og begynte i stedet å respektere dem. Hundesoldatenes aggressive holdning overfor de hvite brakte dem imidlertid ofte på kant med høvdingene i cheyennenes øverste råd. Men etter hvert som konflikten med de hvite ble intensivert utover 1860-tallet, økte hundesoldatenes innflytelse på bekostning av de tradisjonelle stammehøvdingene, som oftere søkte fred med de hvite.

Hundesoldatene spilte en viktig rolle i cheyennenes kamp mot de hvites ekspansjon. De nektet å signere avtaler som begrenset cheyennenes rett til jaktmarker, og ikke minst motsatte de seg å bli flyttet til reservater. De kjempet for å beholde området omkring Smoky Hill, men måtte gi tapt mot overmakten. General Philip Sheridan tvang dem til å flytte sør for Arkansas-elven etter slaget ved Beecher`s Island i 1868.

De forsøkte så å slutte seg til lakota-høvdingen Red Clouds seirende krigere ved Powder River, men ble avskåret av styrkene til general Eugene Carr. Hundesoldatene hevnet tapene med å angripe settlerne langs Smoky Hill River, og deretter flyktet de til Colorado, hvor de ble angrepet av leiesoldater fra pawnee-stammen og hærens kavaleri. Hundesoldatene ble til sist utslettet i et angrep i nærheten av Summit Springs i 1869.


Dodge City

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzAxMS90aHVtYjMvMzAxMTkyLmpwZy9Dcm9wLz94PTImeT0xJndpZHRoPTIyMCZoZWlnaHQ9MTI3“– De kaller stedet Dodge City. Jaggu sa jeg city! Tjue brakker og jordgammer, og alle selger whiskey og elendige bønner.”

Den siste cheyenne

Dodge City i Kansas ble grunnlagt i 1872. Byen er oppkalt etter oberst Richard Irving Dodge og er en av de mest legendariske byene i det gamle Vesten.

Den første bebyggelsen i området var Fort Mann, grunnlagt i 1847 for å beskytte reisende på Santa Fe Trail. Fortet ble ødelagt i et indianerangrep allerede året etter, og i 1850 ankom hæren for å beskytte regionen. Fort Atkinson ble reist, men forlatt allerede i 1853 og området forble ubebodd til etter Borgerkrigen.

I 1865 var krigen mot indianerne blitt mer intens, og hæren vendte tilbake til området. Fort Dodge ble reist, og ble ikke forlatt igjen før 1882, da præriestammenes motstand var så godt som knust.

Dodge City vokste ut av et stoppested på Santa Fe Trail, noen kilometer vest for Fort Dodge. Byen tilbød rekreasjon for soldatene fra fortet, og siden jernbanen nærmet seg raskt fra øst, var det flere som så at stedet ville bli et knutepunkt for handel i regionen.

Jernbanen kom i 1872, og de første som slo seg ned i Dodge City handlet i bisonskinn og -ben. En mer permanent næring var imidlertid kveghandel. Kveg fra Texas ble drevet opp til Kansas, hvor jernbanen gjorde transporten mer effektiv. Dodge City fikk etter hvert en dominerende posisjon i kveghandelen.

Byen blomstret og vokste raskt frem til toppen ble nådd i 1884, og byen ble berømt, den ble selve symbolet på en Westernby. Dodge City ble besøkt av flere berømte revolvermenn enn noen annen by i Vesten. Berømtheter som Clay Allison, Earp-karene og Doc Holliday frekventerte byens salooner, spillehaller og bordeller.

I 1885 besluttet staten Kansas å utvide karantenen som gjaldt kveg fra Texas til også å inkludere Dodge City. Og da kveghandelen forsvant, flyttet cowboyene, gamblerne og revolvermennene vestover. Dodge City ble dermed en søvnig liten by som alle andre i det vestlige Kansas.


Indianere på krigsstien

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzAxMS90aHVtYjMvMzAxMTk1LmpwZy9Dcm9wLz94PTImeT0xJndpZHRoPTIyMCZoZWlnaHQ9MTQ0Indianerkrigene bestod av en rekke mindre kriger som pågikk fra midten av 1600-tallet til slutten av 1900-tallet.

På den ene siden stod hæren til de føderale myndighetene i Washington, på den andre siden stod den nord-amerikanske urbefolkningen, som oftest gikk til krig hver for seg, men som også kunne danne allianser.

Den amerikanske revolusjonskrigen var utgangspunkt for mange av de blodigste konfliktene under Indianerkrigene. De fleste stammene tok parti med britene i håp om å kunne demme opp for kolonistenes ekspansjon i vest. Men stammer som irqouisene ble svekket av innbyrdes strid, og mistet store deler av landområdene sine.

Etter at kolonistene hadde beseiret britene, skapte strømmen av nybyggere fra Europa stadig nye konflikter med indianere på Østkysten fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet. Washington ble ofte trukket inn i konfliktene, og en rekke kriger endte med nederlag for stammer som cherokeene, shawneene og seminolene.

Utover 1800-tallet flyttet konflikten seg vestover, etter hvert som kolonistene trengte seg innover i landet på jakt etter ressurser og dyrkbar jord. Apachene stod for den kanskje kraftigste motstanden i sørvest, særlig på 1850-tallet, men også comancher, cherokeer og kiowaer kjempet innbitt mot inntrengerne. Alle stammene i sør ble imidlertid påført store tap og gradvis fortrengt fra kjerneområdene sine.

Konflikten fortsatte med uforminsket styrke under Borgerkrigen. I nord ble cheyenner og araphahoer angrepet, og også siouxene trukket inn i konflikten. Ved siden av apachene, var det siouxene som stod for den sterkeste motstanden mot kolonistenes ferd vestover, men også de måtte gi tapt etter en rekke blodige slag på 1870-tallet.

Det var imidlertid ikke de militære nederlagene som knekket de store stammenes motstand. Mer avgjørende var nye sykdommer og nedslaktingen av bisonen, nomadefolkenes livsgrunnlag. Jakten på bison var årsak til mange av krigene på slettene, og det som til slutt knekket den indianske motstanden.

Mange har kalt Indianerkrigene et folkemord, og i det minste er det bred enighet om at den mange steder utartet til etnisk rensing. Kontinentet ble åpnet for videre kolonisering og den indianske befolkningen ble tvangsflyttet til reservater hvor deres tradisjonelle levesett ikke lot seg opprettholde.