Slaget ved Adobe Walls

Skrevet 15. February, 2010

Av Kjell Jørgen Holbye

Kjell Hallbing / Louis Masterson kunne ikke valgt et bedre sted å legge handlingen i Comanche! til enn Adobe Walls. Den kortlivede handelsstasjonen var i bruk i bare omkring seks måneder. Slaget den 27. juni 1874, som markerte slutten for Adobe Walls, markerte samtidig starten på Red River-krigene som betød slutten for prærieindianernes levemåte.

Slagmarken ved Adobe Walls

Når man begynner å grave litt i bakgrunnen for handlingen i Comanche!, blir man raskt slått av hvor tett romanhandlingen ligger på virkelige, historiske hendelser og personer – som Kjell Hallbing har diktet videre på og gitt liv. Det gjelder indianere og hvite, det gjelder kronologi og miljø. Det gjelder de historiske referansene og bakgrunnen til både steder og folk. Denne artikkelen er ment å gi et riss av denne historiske rammen, i håp om å supplere leseopplevelsen.

Adobe Walls begynte som en handelspost i Texas Panhandle, like nord for Canadian River. Som Masterson skriver: ”Adobe Walls hadde navnet sitt etter den gamle handelsstasjonen som William Bent hadde satt opp for nesten femti år siden.” Den nøyaktige historien til stedet er uklar. Navnet Adobe Walls ble brukt om flere handelsstasjoner som ble opprettet av William Bent (1809–1869) og Ceran St. Vrains (1802–1870) Bent, St. Vrain & Company med det formålet å drive handel med prærieindianerne. Antakelig siktes det til det som gikk under navnet Fort Adobe. Datoen for etableringen er ukjent, og i begynnelsen besto handelsstasjonen bare av tipier. Men etter hvert ble det bygget mer stødige konstruksjoner, og omkring 1840 (igjen er det nøyaktige tidspunktet uklart) ble det bygget et fort for å beskytte posten. Byggematerialet var det tradisjonsrike adobe, det vil si murstein laget av sand, leire og vann og forsterket med organisk materiale som gress eller lignende. Men etter bare få år ble forholdet til indianerne i området så spent at fortet ble forlatt – antakelig sprengt i luften av Bent selv omkring 1850.

Det første slaget ved Adobe Walls

Adobe Walls lå i et urolig område – her møttes jaktområdene til apacher, comancher og kiowaer, her gikk handelsrutene til de beryktede comancheros – og avstanden til Santa Fe-veien var ikke stor. I 1864 ble ruinene åsted for et av de største slagene under indianerkrigene. Under ledelse av oberst “Kit” Carson dro 335 frivillige fra New Mexico for å hevne de mange angrepene mot vognene på Santa Fe-veien. Ekspedisjonen trengte dypt inn i  Comanchería, men flere tusen krigere, både comancher og kiowaer, tvang Carson til å gjøre retrett ved Adobe Walls. Bare tungt skyts fra to kanoner reddet styrken fra utslettelse.

Men fremdeles var stedet bare en ruin. Det skulle ta ti år før Adobe Walls igjen ble befolket, og da var det av de samme mennene som Morgan Kane støtte på da han ankom.

Den store jakten

Den amerikanske bisonen (Bison bison), også kalt bøffel, levde i stort antall på det nordamerikanske slettelandet. Antallet dyr var antakelig oppe i 60–100 millioner da de første hvite kom til Amerika. Det er Amerikas største landpattedyr og blant de største oksedyrene i verden. Bisonen kan bli opptil to meter høy, tre meter lang og godt over ett tonn tung. Den har en raggete, mørkebrun vinterpels og en lysere sommerpels. Hodet og forparten er massive, og både hann- og hunndyr har korte, krumme horn. Bisonen lever av gress og blir omkring 15 år gammel i naturen.

Bisonen skal ha vært den mest tallrike arten av store pattedyr i verden før den nesten ble helt utryddet av hvite jegere på 1800-tallet. De store flokkene spilte en helt sentral rolle for indianerstammene på prærien. Før hesten ble introdusert på kontinentet, jaktet indianerne bison ved å drive dem over skrenter og ned i graver. Senere ble bisonen felt fra hesteryggen med spyd eller pil og bue. Fra bisonen fikk prærieindianerne kjøtt, skinn, sener til buer, fett, tørket avføring til brensel og mange andre produkter.

På 1800-tallet økte jakten på bison til et nivå som nesten førte til artens utryddelse – og på midten av 1880-tallet var bestanden redusert til noen få tusen. Man regner med at et sted mellom 60 og 100[KH1] millioner dyr ble drept.

Adobe Walls gjenoppstår

I Comanche! møter vi Morgan Kane nettopp i den perioden jakten var på sitt mest intense. Wikipedia oppgir at antall drepte dyr på en eneste dag kunne nå så høyt som litt fantastiske 100 000! Det høres høyt ut; men i The Rath Trail, skriver forfatteren Ida Ellen Rath at Atchinson, Topeka & Santa Fe Railroad  bare mellom 1872 og -74 fraktet nærmere 460 000 skinn fra Dodge City alene. Jegerne kunne tjene over $100 per dag – en stor sum.

Men skinnene måtte fraktes fra jaktmarkene, og ettersom bøffelbestanden ble tynnet ut rundt de store sentrene, ble avstandene – og dermed utgiftene – stadig større. Dessuten begynte den bare to år gamle byen Dodge City allerede å miste noe av sin energi. Blant dem som rettet blikket sørover, var kompanjongene (Frederick J.) Leonard og (A. Charles) Myers, som startet den første forretningen i Adobe Walls,  bøffeljegeren Emanuel Dubbs og den hardbarkede James N. ”Jim” Hanrahan, som ble salooneier, samt Billy Dixon – mannen som skulle komme til å avfyre århundrets skudd i løpet av slaget. I mars 1874 forlot de Dodge City i spissen for et vogntog på om lag 100 vogner, lastet med bygningsmaterialer, redskap, flesk og bønner, brennevin, våpen, kuler og krutt: Alt som var nødvendig for å etablere en ny utpost, et nytt oppsamlingssted for bøffelskinn og et sted der jegerne kunne fornye sin utrustning, hvile ut og sikkert ta seg en fest!

J. Wright Mooar estimerte verdien av lasten til femti tusen dollar. Etter vel en ukes reise nådde vognene det stedet som var kjent som Adobe Walls. De bestemte seg for å bli der.

En måned senere sendte fraktkongen Charles Rath et nytt vogntog. Også han ville starte forretning i Adobe Walls – den skulle drives av forretningspartneren James Langton. Da hans butikk var ferdig oppført omkring 1. juni, reiste han tilbake til Dodge City.

Da Morgan Kane kom ridende inn i Adobe Walls for første gang, i kveldingen en dag i april 1874, var Adobe Walls bare helt nylig gjenreist. Det må ha luktet nytt treverk, bygninger må ha vært under oppføring. Adobe Walls sto på høyden, og mellom 200 og 300 jegere benyttet stedet[KH2] .

Men det skulle ikke gå lang tid før Adobe Walls igjen var forlatt.

Comanchería

Adobe Walls lå litt nord for midten av det som ble kalt Comanchería – commanchenasjonens områder, som strakte seg fra Texas i sør til Arkansas River i dagens Oklahoma og Kansas i nord. På midten av 1800-tallet hadde nasjonen talt opp mot 45 000 personer, og comanchene var ikke blant de mest tallrike stammene. Likevel var de fryktede krigere og motstandere.

Comanchene tilhørte en gang shoshone-stammen i dagens Wyoming. Men da de på slutten av 1600-tallet fikk tak i hester og ble i stand til å bevege seg over større områder, førte letingen etter nye jaktmarker dem til slettene lenger sør. På prærien økte befolkningen raskt på grunn av vedvarende immigrasjon fra shoshonene i nord, og ikke minst den store mengden bison. Bisonen var comanchenes viktigste ressurs. Nesten to hundre ulike produkter laget de av bisonens horn, knokler, skinn og pels.

Comanchene utgjorde aldri en enhetlig stamme, men var delt opp i et titalls selvstendige samfunn som igjen var delt opp i mindre grupper. Comanchenes små, nomadiske samfunn hadde aldri en klar, anerkjent leder. Beslutninger ble tatt i fellesskap på råd fra et lite antall særlig respekterte menn.

Kwahadi-comanchene var blant stammens mest beryktede krigerne, og blant de indianerne som ikke anerkjente Medicine Lodge-avtalen av 1867, der kiowaer, apacher og comancher ga fra seg rettighetene til tradisjonelle territorier. Motytelsen fra myndighetenes side var opprettelsen av reservater og støtte til boliger, klær og våpen – samt jaktrett på bison.

Quanah Parker (ca. 1850–1911) hadde overtatt ledelsen av gruppen etter faren, Peter-Nakomi (?–1864?), høvdingen som 19. mai 1836 hadde røvet Cynthia Ann Parker i et angrep på Parker-familiens Fort Parker i det sentrale Texas. Cynthia var omkring tolv år, og senere fikk hun sønnen Quanah med Peter-Nakomi – som skulle gå inn i historien som comanchenes siste, legendariske høvding.

Konflikten mellom bøffeljegerne og indianerne var uunngåelig. Selv om mange indianere hadde valgt å flytte til de nyopprettede reservatene, var det fremdeles dem som nektet å endre måten de levde på. For disse representerte jegerne en absolutt dødelig fiende. Jegerne truet selve grunnlaget for indianernes levemåte. Og det var ikke bare markedskreftene som bidro til denne svært lite bærekraftige jakten. Faktisk oppmuntret myndighetene i Washington jegerne til å utrydde bisonen, som sto i veien for ekspansjon vestover. Flokkene konkurrerte med ranchernes kveg om gresset på slettene. Men først og fremst var målet å fjerne livsgrunnlaget til indianerstammene på prærien, for slik å tvinge dem til å forlate landet sitt.

Antakelig var det drapet på en venn som var den utløsende årsak til at Quanah Parker samlet et krigsforbund bestående av comancher, cheyenner og kiowaer våren 1874. Han fikk hjelp av medisinmannen Isa-Tai, hvis navn visstnok betyr noe slikt som ”rumpa-på-en-ulv”, som ganske riktig lovet krigerne at han var i stand til å gjøre dem usynlige for fiendens kuler. Zoe Tilghman, forfatter og folkeminnesamler, har beskrevet ham slik under det store rådsmøtet der Isa-Tai utførte soldansen:

”… Isa-Tai reiste seg. Hans ungdommelige ansikt var uten rynker, og kroppen var sterk og kraftig. Han hadde ikke på seg noe hodeplagg av bøffelskinn eller seremonielle masker slik de eldre medisinmennene pleide, men hadde bare på seg lendeklede og mokasiner og en bred stripe rødt stoff rundt midjen. Fra håret stakk en rød fjær, og fra hvert øre hang en kobra.”

(Sitert etter Neeley, Bill: The Last Comanche Chief, forf. overs.)

At Isa-Tai lovet mer enn han kunne holde, er det liten tvil om.

Det andre slaget ved Adobe Walls

Det er ikke helt enkelt å få noen helt klar oversikt over det andre slaget ved Adobe Walls, selv om slaget har fått en sentral plass i amerikansk historisk bevissthet – eller kanskje nettopp derfor? Sikkert er det at det er gjort omfattende forskning omkring hendelsene denne dagen – inkludert arkeologiske utgravinger som avslører hvilke våpen som var i bruk under slaget. Men lite kunne de 28(?) mennene og den ene kvinnen som så indianerhæren nærme seg om morgenen 27. Juni, vite at hendelsene denne dagen skulle bli historiske, og derfor er det kanskje så som så med nøyaktigheten av det de senere fortalte?

Den lave tordenen fylte rommet.

Mennene stivnet, noen med kaffekrusene mot leppene, andre med koppen i løse luften.

– Bøffel? sa Hanrahan lavt, nesten spørrende.

Tordenen økte langsomt i styrke.

Dixon slengte døren igjen så det dundret.

Indianere!

Minuttet etter kom indianerhæren fra tre sider – én fra nord, på skrå over baksiden av åsen, én fra øst langs bekken og en stor gruppe fra vest – fra stedet der Bat Masterson og Morgan Kane pleide å skyte på blink.

Hanrahan skvatt frem bak baren og rev med seg Winchesteren og en pakke patroner. I forbifarten dunket han borti takstolpen.

– Takk for tipset, mumlet han.”

Hvor mange indianere var det? Tallene varierer fra omkring 200 til over 1000. Det virker sannsynlig at det første er mest korrekt.

Det som fulgte, var en intens nærkamp, der indianerne angrep og klarte å komme helt opptil bygningene. Men som Masterson skriver – de tykke torvveggene holdt, velegnet til å stoppe indianernes kuler som de var. Ingen av forsvarerne ble drept inne i bygninger. De tre dødsofrene på deres side – Schadler-brødrene og en Billy Tyler – ble alle drept utendørs. Indianerne på sin side led større tap – også her er tallene uklare, men det kan dreie seg om ca. femti døde. De trakk seg etter det første direkte angrepet tilbake og forsøkte seg på en beleiringslignende taktikk, noe som imidlertid ikke ga større uttelling.

Hvordan kunne såpass få jegere forsvare seg mot det som burde være en stor overmakt? Tradisjonelt har man ment at det var jegernes overlegne våpen – da særlig jaktriflene – som gjorde det mulig. Her var det våpenføre og ikke minst erfarne folk som håndterte de mest treffsikre og kraftige våpen som var tilgjengelig. Dessuten hadde de altså fordelen av å være beskyttet bak tykke vegger. Men Mike Venturino argumenterer for at sannheten er annerledes. Det ville være svært upraktisk å skulle manøvrere de svære geværene innendørs, mener han, og viser til at arkeologiske utgravninger har vist at det var de lette håndvåpnene som reddet innbyggerne i Adobe Walls denne skjebnesvangre dagen. Ammunisjon og andre funn viser at det var en rekke lettere håndvåpen i bruk – inkludert en Colt .45 Single Action Army – som var helt ny på denne tiden.

På slagets andre eller tredje dag (her varierer det mellom skildringene) avfyrte Billy Dixon sitt berømte skudd, og nå med et Sharps ”Big Fifty” (se Øyvind Flatnes’ artikkel). I Mastersons kunstneriske bearbeidelse synes det helt riktig å la kulen ramme Isa-Tai, men i virkeligheten er det ingenting som tyder på at det var medisinmannen som ble truffet, og skuddet skal heller ikke ha drept indianeren. Det er også stor uklarhet om hvor langt hold Dixon skjøt fra, men at det dreier seg om et svært langt hold, er sikkert.

Billy Dixon selv avfeide skuddet som et slumpetreff.

Slaget  ble slutten for Adobe Walls. For indianerne ble nederlaget skjebnesvangert. Angrepet ble en viktig motivasjon for myndighetene til å øke den militære innsatsen mot indianerne, og innledet den såkalte Red River-krigen som er den historiske bakgrunnen for den neste boken i serien om Morgan Kane: Den siste cheyenne. Det skulle ikke gå mange år før også Quanah Parker innså det håpløse i å fortsette motstanden, og også han flyttet til reservatet – der han raskt tilpasset seg nye forhold og ble et viktig bindeledd mellom indianerne og de hvite.

Men slaget må ha gjort inntrykk på jegerne, for Adobe Walls ble forlatt, med nye bygninger og til og med varer i butikkhyllene. Rath og de andre investorene tapte store summer.

Utpå høsten ble restene brent ned av indianere.

Kilder

Diverse leksika og oppslagsbøker

Lone Star Internett: http://www.lone-star.net/mall/texasinfo/quanah.htm

Mike Venturino “The Battle of Adobe Walls myth vs reality: the facts have been twisted over the years, but the real story is still astounding“. Guns Magazine. FindArticles.com. 31 Jul, 2009. http://findarticles.com/p/articles/mi_m0BQY/is_6_51/ai_n13781619/

Neeley, Bill: The Last Comanche Chief, 1995, John Wiley & Sons

Baker, T. Lindsay og Billy R. Harrison: Adobe Walls. The History and Archeology of the 1874 Trading Post. Texas A & M University Press, 1986

The Online Handbook of Texas http://www.tshaonline.org/handbook/online/articles/AA/hra10.html

Rath, Ida Ellen: The Rath Trail. Dodge City: McCormick-Armstrong Co Inc. 1961. http://www.kancoll.org/books/rath/


[KH1]Se estimat over.

[KH2]som base, etc.

Legg igjen en kommentar

Navn *

E-post (publiseres ikke) *

Nettside