Eventyret om Morgan Kane, av Finn Arnesen. Del 1

Skrevet 13. January, 2010

Blodsporet til Santa Fe var den første Morgan Kane-romanen Louis Masterson – alias Kjell Hallbing – skrev etter at han og jeg sammen besøkte USA i juni 1973. Det var første gang Hallbing var i det landet han hadde skildret i bok etter bok helt fra begynnelsen av sekstitallet. Vi var begge medlemmer i Western Writers of America – foreningen til både skjønn- og faglitterære westernforfattere i USA, og deltok først på den årlige kongressen, som i 1973 ble avholdt i Olympia, Washington. Deretter fartet vi rundt i veststatene i fire uker – der vi ved selvsyn fikk oppleve mange av statene, byene og stedene som i sin tid utgjorde Det gamle vesten. Turen videre gikk først til Reno, Nevada, deretter til San Francisco, California. Herfra bar det tilbake til Nevada og Las Vegas, før vi dro til Grand Canyon, Arizona. Med leiebil kjørte vi gjennom en av de vakreste traktene på jorden – Oak Creek Canyon til Sedona, og videre til Phoenix. Så fly igjen til Tucson, og leiebil  på en rundtur til Tombstone (der vi begge ble utnevnt til æresborgermestre!), Bisbee og Nogales.

Fra Tucson ble det fly igjen, til Albuquerque, New Mexico og bil til Santa Fe – som Hallbing visste ville bli  den viktigste byen i hans neste bok. Fly videre til Denver, Colorado og bil til gruvebyen Central City. Nå var Kansas neste stopp – fly til Salina og bil til Abilene, Council Grove og Wichita, fly igjen til Liberal og leiebil til Dodge City. Så fløy vi til Amarillo, Texas – og nå hadde vi sett begge ender av veien til Santa Fe. Rundturen fortsatte til San Antonio, Corpus Christi og Houston og New Orleans, Louisiana, før det ble et par dagers avslapping på stranden i Miami, Florida. Turen ble avsluttet med en natt på Waldorf Astoria hotell i New York, hvor vi møtte vi min kone og feiret hennes 35-årsdag.

Noen få måneder etter at vi kom hjem, senhøstes 1973, utkom Blodsporet til Santa Fe som bok nr. 70 i Kane-serien.  Den representerte et slags vendepunkt i Hallbings karriere som forfatter. Det å virkelig ha sett og opplevde vesten, å ha skaffet metervis med ny faglitteratur og snakket med de beste fagforfatterne om vestens historie, ga hans forfatterskap en ny autoritet og forfatteren økt selvtillit.

Kjell Hallbing sto nå på toppen av sin karriere som forfatter, og selv de tidligere så kritiske bokanmelderne hadde – mer eller mindre motvillig – begynt å innrømme at denne mannen virkelig var en god forfatter, og ikke bare den mest populære folkelesningsskribenten i norsk litteraturhistorie.

Det hele begynte i 1966, da Dreyer forlags datterselskap Romanforlaget besluttet å ikke lenger utgi pocketbøker. Året før hadde de utgitt de fire første romanene om Texas ranger Morgan Kane ­– Texas Ranger; Morgan Kane og smuglerne; Vest for Rio Grande og Drep for loven – men uten å gi bøkene spesielt seriepreg. Forlaget hadde dessuten kjøpt ytterligere to Kane-manus av den unge, norske forfatteren, og for å få tilbake honoraret tilbød de Bladkompaniet å overta dem.

Som forlagsredaktør i dette forlaget og “westerneksperten” leste jeg manusene – og innså forbløffet at her hadde en bankmann fra Bærum skrevet to bøker som kvalitetsmessig kunne sammenlignes med de store amerikanske westernforfatternes verker. Flere i forlaget leste manusene, og alle var enige om at dette var noe vi burde satse på. Men mistanken om at dette nesten var “for godt til å være sant” – og derfor kunne være oversatt plagiat – fikk meg til å innkalle forfatteren til et møte før noe ble bestemt. Senere fikk jeg også vite at Nasjonalforlaget hadde gjort det samme da de kjøpte Hallbings første romanmanuskript i 1961!

Det som gjorde meg så mistenksom, var ganske enkelt at historiene var så velskrevne. Stilen var realistisk og krasst moderne, miljø og personer godt tegnet. Det skortet kanskje litt på direkte historiske kunnskaper, var litt forvirring i årstall, navn på autentiske personer og hendelser. Hallbing innrømte forøvrig senere at det eneste kildemateriale han hadde, var et kart i stor målestokk over Amerika. Dette var lett å råde bot på: Min samling av autentiske bøker om det gamle vesten ble raskt overført til Hallbings bokhylle.

Hallbing hadde forresten ingen problemer, verken med å bli “mistenkt” eller med å overbevise meg om at dette var suget fra eget bryst, inspirert av lesning av hundrevis av westerns og ikke minst: alle  westernfilmene som var så populære på denne tiden. Han svor også på at han skulle greie å skrive en ny roman hver måned, slik at bøkene kunne komme ut med jevne og korte mellomrom. Det senere så velkjente portrettet av Morgan Kane var et utsnitt av  en spansk tegning som var brukt som omslag på en tidligere utgitt pocketbok. Det var Bladkompaniets salgssjef som saumfarte pocketbokhyllene  i forlaget, fant det rette portrettet og plasserte det i firkanten. Det ble innarbeidet i en særpreget, lett gjenkjennelig omslagslayout som raskt ble laget av nevnte salgssjef og en tegner, og ble ikke endret på de 83 bøkene som i første omgang utkom i serien. Forlaget satset også atskillig mer på reklame i lanseringen enn det som er vanlig for pocketbøker. Da første bok i serien, Uten nåde, utkom 31. august 1966, startet samtidig Morgan Kane-føljetongen Dette er døden, senor Kane i magasinet Western. Det ble ikke satset på kostbar annonsering, utenom i forlagets egne publikasjoner. Derimot startet en massiv kampanje rettet mot Bladcentralens ca. 5 000 forhandlere og deres hovedkommisjonærer.  De bestemte hvor mange eksemplarer de skulle ta inn og hadde dessuten lagre for å kunne etterforsyne utsalgene.

Likevel kom ikke den store suksessen umiddelbart. 22 bøker ble sendt ut i opplag på 15 000–16 000 og ga jevnt bra salg – men så begynte snøballen å rulle. Da nr. 23, Duell i Tombstone forelå i 1968, økte plutselig etterspørselen. At Forbrukerrapporten fordømte Kane-serien i en stor artikkel, illustrert med det innarbeidede portrettet i fire farger, virket med sikkerhet ikke negativt på salget!

Det lesende publikum begynte nå for alvor å bli oppmerksomme på Morgan Kane og innså at han i motsetning til andre romanhelter ikke var en munter fyr som skjøt seg gjennom bok etter bok og red upåvirkelig og uforandret inn i solnedgangen på siste side. Her var en mann som nærmest var tvunget inn i sin blodige tilværelse av en ulykkelig barndom, som måtte klare seg selv i det utemmede vesten fra tenårene av, og som ikke hadde åndelige og sjelelige ressurser til å klare det på annet vis enn med revolveren. Og alt han gjennomlevde forandret ham, førte ham ett skritt nærmere revolvermannens skjebne: å møte den som var raskere til å trekke.

Det ble etter min mening personen Morgan Kane som langsomt kom til å interessere, mer enn det han opplevde. At Hallbing etter hvert gikk over til å plassere Kane i virkelige historiske begivenheter, der han møtte autentiske personer, ga serien et mer realistisk preg og økte dens popularitet ytterligere.

Den virkelige rakettferden mot kjempeopplagene kom med bok nr. 38 El Gringo og 39 El Gringo’s hevn (begge fra 1970) ­– tilbakeblikk som fortalte om den unge Morgan Kanes opplæring til revolvermann og desperado, og som ga en del av bakgrunnen for den sjelskulden og avstumpetheten han ble behersket av.

Fra bok nr. 40, som utkom høsten 1970, ble opplaget økt fra 18 000 til 21 000 eksemplarer. Fra 1971 ble ytterligere 6000 eksemplarer plusset på – men også dette var for lite til å dekke etterspørselen. En ny bok kom hver måned, og fra juni-boken ble det bestemt virkelig å øke opplaget: til 38 000 eksemplarer. I november var det økt til 40 000, og fra høsten 1972 til 50 000 og 60 000 for den siste.

Nå hadde forfatteren trappet ned på antallet nye bøker, men det betydde slett ikke at etterspørselen sank. I 1973 ble en bok trykt i 65 000, de fire neste i 70 000 og den siste, Blodsporet til Santa Fe, ble trykket i ikke mindre enn 80 000 eksemplarer.

I tillegg ble det trykt nye opplag av de tidligere utgitte bøkene. Forlaget syntes det var dristig å prøve et 2. opplag på 20 000 eksemplarer – men det måtte raskt økes til 25 000, 30 000, 35 000, 40 000, 47 000 … De første bøkene var på dette tidspunktet utsolgt igjen, og det var bare å sette i gang med tredje, fjerde, femte … En lang rekke av Kane-bøkene ble i årene framover trykt i inntil ni opplag.

I 1974 skrev Hallbing fem nye Kane-bøker, i 1975 to, i 1976 tre og i 1977 én ny bok. Bortsett fra reiseskildringen I Morgan Kane’s fotspor (som den første novellen i denne boken er hentet fra) ble alle disse bøkene trykt i 80 000 eksemplarer. Så lot forfatteren sin syke, aldrende helt hvile i hele fem år før han i 1982 skrev Den siste jakten. Massemediene brukte virkelig de store typene på denne nyheten, og forlaget hadde forberedt seg på storsalg: 110 000 eksemplarer ble trykt, antagelig et av de største førsteopplagene som er trykt i her i landet. På åtte uker ble 100 000 eksemplarer revet bort! Morgan Kane var langt fra glemt …

I 1985 ble de siste Kane-novellene som ikke var trykt i bokform utgitt, slik at serien var på totalt 83 bøker. I tillegg hadde Hallbing skrevet tre store bøker om Kanes sønn Diablito – en serie som fikk de samme anmelderne som tidligere hadde erklært Hallbing som en ”fascistisk forfatter” til å ta fram de virkelig store ordene, og erklære at “fascisten var blitt revolusjonær”…

I mange år trodde alle at historien om Morgan Kane nå var fullendt – men det skulle vise seg at Kjell Hallbing fortsatt hadde fire ess i ermet.  For i 1991, ni år etter at han skrev den til da siste Kane-romanen, utkom El Diablo, første bok i en ny serie om Kane og Diablito. Forlaget trykte 100 000 eksemplarer av denne boken, og  dagen etter utgivelsen var det bare 5 000 eksemplarer igjen på lager! Et nytt opplag på 20 000 ble bestilt samme dag.

Leserne måtte vente i tre år før bok 2, Askeneven kom i salg, og så fulgte de to siste,  Fryktens port i 1996 og Stormens øye i 1997.

Med dette utgjorde Kane og Diablito-seriene totalt 90 bøker, og Kjell Hallbing hadde  for siste gang tastet ned et skjønnlitterært verk med to pekefingre på sin gamle reiseskrivemaskin. Han ble rammet av et slag – som ikke påvirket hode og kreativitet, men som medførte at han bare kunne bruke en pekefinger på tastaturet …

En forfatterkarriere som ikke har sitt motstykke i norsk litteraturhistorie var over.

Legg igjen en kommentar

Navn *

E-post (publiseres ikke) *

Nettside