Eventyret om Morgan Kane – del 2

Skrevet 2. March, 2010

Kjell Hallbing ved skrivemaskinen. Foto: Espen Flygin

Av Finn Arnesen

Kjell Hallbing var ingen debutant da han skapte Texas ranger Morgan Kane. Helt fra 1961 hadde han skrevet hele 20 pocketbøker i flere genre og på flere forlag. Likevel følte undertegnede fra jeg møtte ham første gang, at han ikke helt så på seg selv som forfatter. Han manglet på sett og vis selvtillit, tro på sin egen evne til å skrive gode underholdningsbøker – og derfor gikk han ofte i uvisshet om det han selv skrev var godt nok til å trykkes. Det han hadde utgitt var da også meget ujevnt – innimellom stivt og klosset, til andre tider malerisk og frodig skildret.

Hallbing skrev som han var skapt: impulsivt og instinktivt, ikke kjølig vurderende. Men etter hvert utviklet han evnen til å vurdere sitt eget arbeid, til å skjelne mellom godt og dårlig. Han pleiet og finpusset også den impulsive frodigheten i ordvalg og språk, slik at han utviklet sin egen og svært særpregede stil.

Hallbing var svært mottagelig for råd og vink fra sin forlagsredaktør, og ganske raskt utviklet han og jeg et nært samarbeid. Vi snakket om hva neste Morgan Kane-bok burde handle om, utvekslet ideer og kom fram til et røft opplegg. Fram til 1969 jobbet Hallbing full dag som bankkasserer. Så satt han på jobben i to timer etter arbeidstid og skrev om Morgan Kane. Da manuset var ferdig, fikk jeg frie hender til å finpusse og bearbeide det – ja, i de første årene ville forfatteren ikke se igjen manuset han hadde levert før det forelå som ferdig bok!

Etter hvert som salget økte og serien ble en bestselger, ble samarbeidet i en periode enda tettere. Hallbing tjente nok på forfatterskapet til å slutte i jobben og bli skribent på heltid. Det hendte at han reiste bort for å skrive, men som regel dukket han opp på mitt kontor en times tid før min arbeidsdag var slutt. Da diskuterte vi opplegg for neste bok, og han satte seg ved min skrivemaskin og skrev gjennom lange kvelder. Neste morgen leste jeg det han hadde fått til – og så ankom Hallbing på ny før siste arbeidstime, til ny prat om det som så langt var skrevet og hva fortsettelsen skulle bli. Slik fortsatte vi til boken var ferdigskrevet. I Hallbings  mest produktive periode kunne det skje på fem dager!

I tillegg ba jeg Hallbing om å skrive noveller om Morgan Kane til magasinet Western, som jeg også redigerte. Dessuten foreslo jeg at han skulle skape en ny hovedperson ­– en slags motvekt til den dystre, ganske humørløse og ikke særlig intellektuelle Kane. Resultatet ble at Jesse Rawlins dukket opp – en halt premiejeger med dannet sans for reker og hvitvin, men som kunne være tøff nok med sin hagle og Derringer. Etter hvert traff han også Morgan Kane (Kane’s likemann, 1969), og det utviklet seg et slags motvillig samarbeid mellom de to vidt forskjellige typene.

I Western startet vi en  fast spalte med tittelen “Kane’s Corner” – den første stod på trykk i nr 41 i 1970. Her skildret Louis Masterson og redaktøren i korte notiser historiske begivenheter, personer og steder i vesten, men viktigst av alt: Louis Masterson svarte på lesernes innsendte spørsmål om Morgan Kane og sitt forfatterskap.

Min tanke var at Mastersons noveller og “Kane’s Corner” skulle være salgsfremmende for både magasin og bokserie – og det viste seg å stemme. Fra 1968, da de første Kane-novellene ble trykt, og fram til 1972, økte salget av  Western fra ca. 14 000 eksemplarer per uke til ca. 22 000.

I de første årene ønsket forlaget å holde mest mulig skjult at det var en norsk forfatter bak psevdonymet Louis Masterson. Vi fryktet at det ville virke omtrent like salgsfremmende at en nordmann skrev westerns som at en greker skulle lage en vikingserie. Men da salget hadde passert 750 000 og Corgi Books kjøpte britiske rettigheter til serien, fant vi ut at nå kunne det faktisk gjøre Kane enda mer populær når leserne fikk vite at han var “Made in Norway”.

Sannheten ble røpet i “Western Extra” i januar 1971. Der intervjuet Kjell Hallbing Louis Masterson, som erklærte at han skrev av lyst til å fortelle, for å tjene penger og skrive noe som folk likte å lese. Han erklærte også: – Jeg skriver slik jeg ser det, for eksempel på et kinolerret. De underligste ting kan inspirere meg. Navn, en melodi, noe jeg ser. Svært ofte drømmer. Jeg husker drømmene mine.

Hallbing/Masterson røpet også sine “yndlinger” blant forfattere: – Falkberget, først og fremst. Han er den store forteller – også. Steinbeck, Laxness, Hemingway på sitt beste. Ian Fleming som ren underholdningsforfatter.

Det var dette året Hallbing og jeg inngikk et veddemål. Jeg sa at han i løpet av  året ville tjene en million kroner på Morgan Kane, og ble møtt med en vantro erklæring om at det kom han aldri til å gjøre. Med en kasse whisky son innsats ble veddemålet inngått, og vunnet med glans av redaktøren …

Hallbing fikk også framforhandlet en ny honoraravtale med Bladkompaniet – kanskje den beste noen norsk forfatter har hatt: nettooverskuddet skulle deles 50-50 mellom forfatter og forlag.

Forfatteren var nå inne i det som skulle bli hans mest produktive periode. Gjennomsnittlig skrev han ca. 20 manussider hver eneste dag, og langt fra bare Kane-romaner. Han var også blitt den suverent mest leste forfatter i Norge. Alle leste Morgan Kane. Nils Johan Rud skrev om Kane i Vårt Blad: – Kvinner bryr seg ikke om slike bøker, bare i unntakstilfelle, så vidt jeg har kunnet iaktta. Så bryr de seg sannsynligvis heller ikke om slike menn.

Men Rud tok fullstendig feil. Trolig var nok brorparten av leserne menn og unge gutter, men en stor andel var også kvinner. Det kom tydelig fram de gangene Hallbing signerte  bøker i bokhandler eller hos andre forhandlere. Langt de fleste i de lange køene som samlet seg foran ham var unge kvinner!

Vanligvis var muligens 20 000 mennesker i Norge faste western-lesere. Fire ganger så mange kjøpte Kane-bøker, og hvert eksemplar ble sikkert lest i filler av minimum tre personer. De fantes i alle aldersgrupper og alle samfunnslag, fra kroppsarbeidere til leger, fra toppidrettsfolk til skoleungdom. Et utall særoppgaver ble skrevet på videregående skoler over hele landet, også hovedoppgaver på universitetene.

I 1971 ble soldatene på Ørland flystasjon forespurt om hvilken person de ønsket skulle besøke dem en hyggekveld. Avstemningen ga overveldende flertall for Louis Masterson – som oppfylte ønsket og kåserte om det virkelige gamle vesten for et fullstappet lokale. I NTHs Ukeradio i 1971 inngikk et program om Morgan Kane. På en høyere skole i Bærum ble det satt opp et oppslag om forbud mot å ta med Kane-bøker inn i klasserommet i timene.

Kane-serien ble snart utgitt i Sverige, Danmark, Finland og Island, noen få bøker også i Spania, Tyskland  og Frankrike. Den engelske utgaven ble forøvrig solgt i alle land som hadde hørt til Det britiske samveldet – men ble forbudt av Apartheid-styret i Sør-Afrika i 1975! I 1972 ble det utgitt en innbundet serie med to Kane-romaner i hvert bind, og i 1990-årene kom en innbundet luksusutgave, der bøkene for første gang var ordnet i kronologisk rekkefølge.

En engelsk filmforfatter sikret seg opsjon på eventuelle Kane-filmer, som han selv skulle skrive manus til. Det ble ikke noe av dette prosjektet – heldigvis, vil jeg si etter å ha lest det første manuset. Det startet med at Kane lå mellom trærne på en idyllisk elvebredd og spilte gitar og sang en romantisk ballade! Senere skulle først en amerikansk skuespiller og så en norsk investor få opsjon på filmrettighetene, men alt som kom ut av det var en fotoroman i “Western”, der jeg spilte den arme gullgraveren som ble drept av Kjell Hallbing som den grumme skurken. Han ble så igjen skutt av skuespilleren Duke Kelly alias Morgan Kane. På filmlerretet kom altså aldri Kane, men i 1990-årene laget en norsk skuespiller en svært lite vellykket videoinnspilling av en Kane-historie.

Fra 1974 ble det likevel bildehistorier av Kane, i en rekke tegneseriealbum illustrert av Ernst Vevle-Olsen, som senere byttet navn til Meister. En tosiders parodisk tegneserie om Kanes jul ble skrevet av meg og tegnet av Thore Hansen, og trykt i “Western” og “KOnK”.

I 1972 hadde den svenske sangeren Benny Borg skrevet  melodi og tekst til “Balladen om Morgan Kane”. Hallbing tente på ideen om en plate, men ønsket å skrive teksten selv. Platen ble lansert da NRK-Fjernsynet også lanserte “Norsktoppen” og gikk rett til topps. Topplassen fulgte også på VGs “10 på topp”-liste. Dermed var også en svenske førstemann på toppen av den norske hitlisten. Melodien ble liggende på hitlistene i 14 uker, og en sølvplate fulgte ganske raskt. Borg fortalte hvordan balladen var kommet til. Han og hans daværende kone Kirsti Sparboe tok toget nordfra til Trondheim, og for å fordrive tiden strikket hun – og ga Borg boken Portrett av en revolvermann. Den fascinerte ham slik at de første ideene til melodien dukket opp i takt med dunkene fra jernbaneskinnene …

Det ble trykt plakater av Morgan Kane for salg, og en kortstokk med et kulehull gjennom. Det ble også laget 8-spors lydkassetter av de første Kane-bøkene, beltespenner og jeans – alt med varierende hell.

Fra 1972 trappet Hallbing ned skrivingen en god del. Nå begynte han også å reise på hotell for å skrive bøkene, og var atskillig  mer kritisk overfor det han skrev. Han brukte også mye lenger tid på hver bok, finpusset handling og språk. Hallbing var blitt en selvsikker, selvstendig – og langt bedre – forfatter enn han var den gang eventyret om Morgan Kane startet i 1966.

Hvor mange eksemplarer som totalt er sendt ut av pocketutgavene kan ingen si med sikkerhet. I Norge er en kvalifisert gjetning 10–12 millioner, i resten av Europa ca. fem millioner.

Kommentarer

  1. Ernst Vevle Olsen (or 'vatteffer ...) says:

    Det beste med Benny Borg’s ballade var vel at leserne etter flere år omsider fant ut at marshalen het “Morgen Kein” og ikke som hittil: Morgán Kánè.

Legg igjen en kommentar

Navn *

E-post (publiseres ikke) *

Nettside